Jan Simonsen om poker i Norge

La poker bli olympisk idrettsgren

• Av Jan Simonsen, tidligere stortingsrepresentant

For noen år siden deltok jeg i turneringen “Nordic Poker King”, som ble vist på TV3 og i en sportskanal. Det var første gangen i mitt liv at jeg deltok i en idrettskonkurranse som ble vist på TV.  Jeg ble bedt om å delta fordi alle pokerbordene skulle ha med en såkalt “kjendis”, hvilket jeg av en eller annen grunn ble betraktet som på den tiden. Resten av deltakerne hadde kvalifisert seg gjennom harde konkurranser på nettet.

Turneringen ble spilt inn i et studio litt utenfor den belgiske hovedstaden Brüssel, til tross for at samtlige deltakere kom fra Sverige, Danmark eller Norge.  Årsaken: Det ble gitt en pengepremie til vinneren. Dermed var pokerturneringen forbudt i Norge. Både arrangører og deltakere ville risikert å bli straffet, i det minste med bøter.

Noe senere, i 2005, ble jeg invitert med på en pokerturnering på danskebåten.  Der ble det arrangert et kjendisbord. Arrangementet kunne ikke ha vært avholdt på et hotell i Oslo. Vi måtte spille poker i “internasjonalt farvann”, utenfor kontroll av det norske lovverket.

Ikke at det gjorde så mye. Det er hyggelig på danskebåten.  Men begge hendelsene illustrerer det idiotiske i det norske lovverket. Norske pokerspillere må reise til utlandet for å konkurrere mot hverandre, og for å utøve en hobby som gir glede i livet for tusenvis av nordmenn. Det er forbudt i Norge. Vi kan sløse vekk pengene våre, mener myndighetene. Som om vi ikke også kan sløse vekk pengene våre på å kjøpe unødvendig dyre biler, flotte klær som vi egentlig ikke har råd til, gå på restaurantbesøk, eller tippe på fotballkamper i regi av den norske staten. 

Lottokuponger kan vi også kjøpe, så mange vi vil. Og i motsetning til poker, er lottotipping ikke akkurat noe ferdighetsspill, slik jeg vil hevde at poker langt på vei er. Det forstod jeg ikke minst da jeg deltok på de to turneringene.
Jeg hadde ikke spilt “gammeldags” poker siden jeg var i tyveårene og var på hytteturer med vennegjengen.  Nå måtte jeg friske opp spillereglene, og lære meg Texas Hold ‘em. Jeg måtte kjøpe en lærebok med regler og strategiske anbefalinger. Dessuten kontaktet jeg en bekjent som jeg visste var en relativt dyktig spiller, og lot ham lære meg opp. Jeg fant fort ut at poker var mer enn å trekke riktige kort. Kortene skulle også brukes riktig.  For å bli en dyktig pokerspiller trengs både god hukommelse, evne til å lære reglene, og evne til å tenke taktikk og strategi i forhold til motspillerne. Menneskekunnskap trengs det med andre ord også. Det hjelper ikke med gode kort alene, dersom man ikke vet hvordan de skal brukes.

Jeg vet at Norges Sjakkforbund tidligere gjorde fremstøt for å få forbundet inn som medlem av Norges Idrettsforbund. Sjakk trener opp hjernemusklene, og de er minst like viktige som de musklene i armer og bein som mange idrettsutøvere er avhengige av.  Bridge har også vært diskutert som en idrettsgren med medlemskap i Idrettsforbund. Så hvorfor ikke også Poker?

Her er mitt råd: Fjern det latterlige forbudet mot pokerspill med pengepremier.  Tillatt pokerturneringer i Norge. Opprett et eget idrettsforbund for profesjonelle pokerspillere. La det bli medlem av Norges Idrettsforbund, og søk om å få poker godkjent som OL-gren.  Og går ikke det: Så ta i det minste initiativet til å få arrangert egne Poker-OL, slik det arrangeres egne Sjakkolympiader. Den neste sjakkolympiaden skal jo sågar finnes sted i Tromsø.

Vi i Casino6000 takker Jan Simonsen for artikkelen, og håper flere vil melde interesse. Vil dere lese mer av Simonsens artikler, finner du en flott og hyppig oppdatert blogg på Frie-Ytringer.com.